26 NOVEMBER 2009, kl. 01:14.....

så du dagens lys 9 dager för termin.

Du veide 3640 gram og var 50 cm lang. Hodeomkrets var 35cm.

Natt til torsdag..

Väret var grått og trist, regnet og blåste.

Mamma hadde hatt magevondt hele dagen. Men det hadde hun jo hatt til og fra den siste uken.

Men spenningen var alikevel der...tenk om. Pappa kom hjem fra jobb litt för 20. Hadde tatt med seg kylling og potetmix til å putte i ovnen da mamma ikke hadde laget middag. Fölte seg rar..

Men å kutte opp en agurk og et lass med gulrötter hadde hun gjort. Og når pappa kom hjem hadde hun satt til livs det og en skål med dip. Gravide kvinner er merkelige..

Pappa var nervös og spurte fra og til om de skulle kjöre och hämta bebis på sjukhuset... hehe. Mamma mente nei, vente...

De spilte yatzy ved kjökkenbordet mens pappa spiste middag. Han fikk også forövrig yatzy i 3-ere på ETT SLAG!! Lucky day eller?! Riene kom etterhvert med 5 min mellomrom, men mamma ville fortsatt ikke reise.

Rundt 21.30 mente hun kanskje likevel at vi kanskje skulle ringe naboen og morfar for evnt barnevakting av storebror som sov i 2.etg.

Stoppet ved Svinesundparken Shell for å kjöpe colabrus, og snus til Pappa.

Vi kom inn til Fredrikstad Sykehus prikk 23. Mamma pustet seg rolig gjennom hver ri.

På vei opp til Födestuen B7 ble mamma dårlig. Kastet opp som en gris i 1 etg. Det var den sunne kveldsgodisen.

Ble mött av snill jordmor Anne. Ble målt litt CTG, babyns hjertelyd og 2 cm åpning, så fikk mamma gå opp i badekaret. Hadde egentlig tenkt å stå og gå mest mulig da det sies å hjelpe med tanke på tyngdekraften.

Men det var vektlöshet og deilig i vannet. Pust pust.

Etter en liten stund, föltes som en evighet, ble hun målt til 5 cm åpen. Fikk beskjed av jordmor om å si ifra om det begynte å presse.

Litt etter ble fölelsen av å måtte å på do veldig sterkt. Pustet seg gjennom og måtte se det an.

En gang til sterkere. Null tvil. Må presse. Ville opp av vannet. Törket fort som f... för neste ri. Karret seg til senga. Mamma fikk kjenne når hodet var på vei, fortsatt innpakket i hele fosterhinner. De sprakk og vannet gikk.Ved enorm god hjelp fra pappa (han sto bak og ble brukt som håndtak) lent oppover mot en saccosekk(mamma altså) kom jeg til verden med en arm foran ansiktet 01:14. Jeg skal hete Filippa. For det har pappa bestemt:)

Mamma fikk via jordmorssamtalen morgenen etter vite at pressriene varte i ca 10-14 min, pappa og mamma hadde gjettet ca 30 min kanskje, og at alt gikk i en rasende fart.

Ingen rifter. Ingen bedövelse. Bare frihet og pust. Bare en helt sinnsyk opplevelse av hva kroppen faktisk klarer på egen hånd.

Velkommen skal du väre elskede lille venn! Pappas og mammas lille solbolle.

Her er jeg knapt 1 minutt gammel, helt dekt i fosterfett.